Nå. Ikke om en stund men NÅ.

"Bob" - tegning av Eirik Solheim

«Bob» – tegning av Eirik Solheim

I april 2009 skrev jeg en artikkel på NRKbeta som het «Gratulerer med våte bukser». Dommen mot Pirate Bay var akkurat avsatt i Stockholm tingrett og bransjen var strålende fornøyd med utfallet.

Jeg var derimot skeptisk, og mente dommen hadde negative sider:

1) ingen økonomisk betydning
2) mer oppmerksomhet for piratkopiering og Pirate Bay
3) sintere brukere
4) teknisk umulig.

Disse fire punktene ble det naturlig nok mye diskusjon om i tiden etterpå. Men mye viktigere var punktene videre i artikkelen – under overskriften…

Hva burde de ha gjort?

Jeg mente musikkbransjen hadde seg selv å takk for den omfattende piratkopieringen som foregikk, og hadde tre punkter om hva de burde ha gjort.

1) Man KAN konkurrere med gratis.

Jeg skal ikke gjenta alt hva som sto på NRKbeta i 2009, men tjenester som Spotify, Wimp, Rdio og Netflix har i høyeste grad bevist at man kan konkurrere med gratis. Ved å gjøre (nesten) all verdens musikk tilgjengelig for en akseptabel pris, har Spotify klart å gjøre det både enklere og bedre å høre på musikk på en betalt tjeneste enn å laste ned ulovlig.

2) EN verden

Et stort problem i 2009 var at det var forskjellig releasedato på musikk, film og spill. For musikk og spill er denne tiden over. Det meste av musikk og spill har nå lansering på nøyaktig samme tidspunkt verden over. Fansen slipper å lese om artisten sin på nett og sosiale medier – for så å IKKE kunne kjøpe musikken i sitt land.

For film er det et stykke igjen. De største filmene har premiere over hele verden samtidig. Filmer som Hobbiten, Star Trek, Ringenes herre og James Bond har premiere samtidig over hele verden, mye takket være digitale kinosaler hvor fysiske kopier av filmene ikke lengre er en problemstilling. Det eneste som er logistikk nå er å flytte kjendisene rundt for å markedsføre filmene, samt å få tekstet/dubbet de. Men mange filmer har fortsatt forskjellige premieredato i forskjellige land, og enda verre er det når filmene skal ut på forbrukermarkedet.

3) Nå. Ikke om en stund men NÅ.

I dag skriver Huffington Post om tjenesten PiracyData.org – som tar for seg de ti mest nedlastede filmene til enhver tid og sjekker om disse finnes å få kjøpt. Og her er det merkelige, som er likt som i 2009: folk vil kjøpe film og serier, men får det ikke.

Dette er komplett idiotisk: produktet er nemlig digitalt. Det kan tilgjengeligjøres og selges i så mange eksemplarer man ønsker – over hele planeten. Men så gjør man det ikke!

Tallene fra PiracyData.org viser at av ti mest nedlastede filmene denne uken, er det bare seks av ti man kan kjøpe og tre av ti man kan leie. Fire av filmene på topp 10-listen kan man hverken kjøpe eller leie.

Huffington Post siterer Ted Sorandos, innholdssjef i Netflix, fra et intervju med Stuff magazine i mai:

«When we launch in a territory, the Bittorrent traffic drops as the Netflix traffic grows.»

Sorandos fortsetter:

«The best way to combat piracy isn’t legislatively or criminally but by giving good options.»

Så da er vi der igjen: Den beste måten å unngå at folk stjeler innholdet ditt, er å være den beste tilbyderen av det – som ofte kalles NRKbeta-doktrinen.

Jeg har lyst til å komme med en 2013-variant av doktrinen:

Den beste måten å sørge for at folk kjøper innholdet ditt, er å selge det.

Senest for noen dager siden leste jeg leste om en interessant bok på nettet. Det er ikke så viktig hvilken bok det var, for den følger nemlig et ganske vanlig mønster. Jeg googlet boken, fant den hos flere nettbutikker, men bare som papirbok. På nettsiden til forlaget sto det at e-boka kommer om noen uker. Her er altså en forretningsmodell som baserer seg på at man lanserer en vare, får masse omtale, og så satser man på at kunden selv skal huske på alt «buzzet» to måneder senere når varen faktisk er til salgs. Det syns jeg er dårlig tankegang hvis du vil selge produkter.

Så kjære forlag: E-bøker lanserer man samme dag som papirboka, og gjerne før. Og samme dag som nettavisene snakker om boka. Vi er ikke i 2009.

Hvorfor jeg løper

I går løp jeg 10 km – «Ti for Grete» – i Oslo Maraton. Det gikk ok, jeg rakk ikke tiden jeg hadde som mål. Men jeg kom i mål. Underveis tenkte jeg på noe som jeg ofte tenker på når jeg løper: hvorfor?

Så derfor – dette er noen tanker en søndag morgen om hvorfor jeg løper.

Løper ved elva. Foto: Øyvind Solstad

Løper ved elva. Foto: Øyvind Solstad

Jeg har alltid likt og se på at mennesker løper. Jeg tenker ikke så mye over det når jeg IKKE ser mennesker løper. Jeg planlegger for eksempel ikke at jeg skal sitte og se på maraton eller 10 000 meteren under OL, men når jeg skrur på, så blir jeg som oftest sittende og se på de menneskene som løper. Og løper.

Det er noe «ur» over mennesker som løper. Kanskje er det fordi det er en av enkleste måtene du kan bruke kroppen din, bare øke farten og forandre fra «gange» til «løping», så er du i gang.

Kanskje er det fordi jeg lett kan se for meg alle mennesker noensinne som har løpt for å redde seg selv eller noen de er glade i: komme seg vekk fra et sultent rovdyr, unna et ras, i sikkerhet fra en bølge, unna andre mennesker som angriper deg, vekk fra fare. Da løper du. Uansett hva du tenker om løping så vil du sette i gang med det om du plutselig blir utsatt for fare – du må vekk, du løper.

Men jeg løper ikke pga. fare. Jeg løper fordi jeg blir glad av det.

Men ikke til og begynne med… Jeg må ærlig innrømme at jeg ofte ikke gidder engang! Jeg synes dørstokkmila er lang noen ganger, særlig om vinteren. Og jeg løper mindre enn den lille stemmen i hodet sier jeg burde løpe. Så om du fikk det inntrykket at jeg løper veldig ofte så stemmer det ikke. Kanskje en til to ganger i uka i snitt, selv om målet er tre til fire ganger. Målet når jeg bare når jeg er på mitt beste; når motivasjonen er på topp. Typisk skjer det i april/mai, og i september/oktober – de månedene i året der det er finest og løpe: ikke snø, ikke kokvarmt, ikke for mørkt og ikke pøsregn.

Altså – jeg blir glad av å løpe. På mitt beste så blir jeg glad allerede i den lille skråningen ned fra ytterdøra, da svinger jeg rundt på enden og setter kursen mot «løypa» mi. Det hender til og med at jeg blir glad av å ta på tights og jakke og sko, av å finne fra spillelista på telefonen og starte Runkeeper.

Men som oftest så strever jeg litt. Jeg somler med å komme meg ut, jeg har unnskyldninger og kikker 12 ganger på været osv.

Og det er der det mest fascinerende ved løping ligger.

I går kom jeg ned til Rådhusplassen ca. to timer før starten min skulle gå. Jeg sto ved innspurten og så på at de første puljene i maraton og halvmaraton kom mot mål. Som alltid er det sykt imponerende og se de aller beste: de løper en maraton ned mot 2 timer og 10 minutter, nesten dobbelt så raskt som jeg har løpt en halvmaraton (persen min er 2,03 – som ikke er spesielt raskt – verdensrekorden er på 58,23 og Ingrid Kristiansen har løpt halvmaraton på 1,08,31.) De beste løperne løper da en km på ned mot 3 minutter! Og da en 100 meter på 18 sekunder. Det er ikke fort i forhold til verdensrekorden til Bolt (på 9,58), men så er det til gjengjeld. 420 100-metere etter hverandre, alle på 18 sekunder.

De som løper raskest «flyr» avgårde. De har steg vi andre bare kan drømme om, de har en teknikk som flytter de fremover med minst mulig energi – og de er 100 % fokuserte.

Og alle de andre? Når du står og ser på folk komme i mål etter 21 eller 42 km så ser du hva det handler om: hver enkelt sin kamp med seg selv. Klarer jeg og løpe fortere? Klarer jeg å holde denne farten? Holder kneet helt inn? Klistrer halsen seg igjen? Klarer jeg ignorere smerten i lårene?

I boka «What I talk about when I talk about running» skriver forfatteren Haruki Murakami i forordet:

«Pain is enevitable. Suffering is optional. Say you’re running and you start to think, Man this hurts, I can’t take this anymore. The hurt part is an unavoidable reality, but whether or not you can stand any more is up the runnner himself. This pretty much sums up the most important aspect of marathon running.»

Nettopp. Når du ser folk komme mot mål så vises det aller best, denne kampen om de skal klare det mer eller ikke.

Og sånn er det for meg. Både det og komme seg ut løpe – og det å løpe – er en kamp. En kamp jeg skal vinne, og som jeg noen ganger vinner. Det er en fantastisk følelse og gjør meg til en bedre utgave av meg selv.

Derfor løper jeg.

PS. Og når jeg sitter hjemme etterpå, nydusjet og med ny energi (les: mat) i kroppen – og kjenner dopaminet i kroppen – så skjønner jeg at kroppen er enig: dette var bra.

The Oatmeal - running

PS 2. Om du vil lese en mye morsommere og bedre versjon, les The Oatmeals fantastiske begrunnelse: Demons are forgotten, Krakens are slain and Blerches are silenced.

Facebooks plutselige død

Oppdatering 6. januar: Denne bloggposten fra juli i fjor er aktuell i dag igjen, etter mye snakk om at Facebook ikke er «kult» lengre blant ungdommen, blant annet i E24. Der sier jeg følgende:

– Jeg er helt uenig i at Facebook er dødt om ti år, sier han til E24.

Han mener Facebook er i en unik posisjon og understreker at verden aldri før har sett et tilsvarende sosialt nettverk.

– Andre sosiale nettverk er ikke i nærheten av Facebooks størrelse. Facebook kan ikke sammenlignes med Myspace og Nettby, fordi det er så enormt mye større. I tillegg benyttes Facebook i stor grad til å koble sammen forskjellige brukerplattformer, noe som setter Facebook i en unik posisjon, sier han.

Resten av denne bloggposten er slik den ble skrevet i fjor sommer:

————

Leser denne saken om Facebook i BT i dag. Eirik Sjåjolm Knudsen er stipendiat ved Institutt for Strategi og Ledelse, NHH.

Han skriver blant annet:

Siden hver persons avgjørelse om å bli værende på festen, nå kun avhenger av om medlemmene i deres lille gruppe blir værende, vil antallet frafall som trengs for å få en hel gruppe til å forlate festen, være ganske lavt.

Og siden alle de ulike små sosiale gruppene også er linket sammen ved at folk er «medlem» av flere grupper, vil antall folk på festen svært raskt bli redusert når noen først begynner å gå.

Som i eksemplet over, vil din avgjørelse om å bli værende på Facebook, ikke avhenge av det totale antallet medlemmer på Facebook (som var avgjørende da du bestemte deg for å bli med).

Det som betyr noe er altså hvor mange av medlemmene i ditt lille vennenettverk – dine Facebook-venner – som blir værende.

Og siden snittbrukeren på Facebook kun har 190 venner, skal det ikke store frafallet til før korthuset begynner å ramle sammen.

Jeg synes dette med nettverkseffekt er spennende, og det beskrives bra hvorfor Facebook vokste så raskt i starten.

Men så kommer det to ting jeg mener det bommes på, og det fikk meg til å tenke på et par ting om Facebook som jeg har grublet på en stund.

En gjennomsnittlig norsk Facebook-bruker har langt flere enn 190 venner, som det står i artikkelen. Allerede i 2011 oppga Facebook at en bruker i Norge har 248 venner. Dette er da 25 prosent høyere enn 190, og jeg vil tippe tallet forlengst har passert 300 for hele befolkningen og enda høyere for de yngre brukerne (under 50).

Det andre er at folk bruker ikke Facebook slik Eirik beskriver: Det er ikke slik at alle poster alt på veggen sin, synlig for alle venner. I starten gjorde vi det, men etter en stund oppdaget folk at dette ikke var noen lur måte og gjøre det på.

Bedre organisering

For å beskrive hva som egentlig skjer, vil jeg bruke en by som eksempel. La meg kalle byen Oslo.

I starten var Oslo helt tom. Bare noen få folk hang der – for det meste geeks og studenter. De var glad i den lille byen. De sto på Torget og snakket sammen og likte både hvordan byen var bygget og hvordan den fungerte.

Det var likevel fint når flere av vennene kom dit – det er alltid bra for egoet når flere liker noe du alt har oppdaget. Flere og flere kom. Og alle samlet seg på Torget. Så når du snakket til kompisene dine, så kunne andre som sto i nærheten høre det. Og motsatt.

Etterhvert ble det veldig folksomt. «Alle» var der. Gode kompiser, og ikke så gode kompiser. Søsken. Slektninger. Kollegaer. Til og med «morra di» var på Torget. Og når du la ut festbildene dine kunne morra di se dem. Og sjefen, Og de to som du nettopp ble venner med – og som snart skal avgjøre om de skal fortsette og bruke firmaet ditt som leverandør av produkter.

Dette begynte å bli uoversiktelig. Så hva gjør vi?

Svaret er hus.

Vi bygde rett og slett hus. På Facebook heter husene «grupper», og det ble kjapt mange av dem: Familien lagde en hemmelig gruppe for familiebildene og samtalen om onkels sykehusbesøk. Håndball-laget lagde en gruppe der oppmannen postet bildene fra kampen. Gutteklubben lagde en gruppe der fylleturen i Italia trygt kunne postes uten at sjefer rundt omkring kunne se dem. Det lille firmaet lagde en gruppe som i praksis fungerte som intranett – både billigere og enklere enn å ha egen server på jobben (og alle kunne nå det fra mobilene sine). Det ble grupper for fagprat, interesser, sykdommer, venner, kollegaer osv.

Det skjedde rett og slett det som skjer når for mange mennesker samles på ett sted: vi organiserte oss bedre.

Og dermed unngår vi mange av de problemene som oppstår når alle du kjenner ser alt du poster.

For å gå tilbake til bildet om at Facebook er som en by – som jeg for moro skyld kalte Oslo.

Mange som skriver om sosiale medier sier ting som «når morra di er på Facebook er det ikke så kult å henge der lengre».

Jeg spør andre veien: «Om morra di er i Oslo, går du på pub i Drammen eller Moss da?»

Det er retorisk. Selvsagt ikke.

Du går på den klubben der morra di ikke er. Det er ikke noe problem. (Du må selvsagt passe på om du har tenkt deg ut på en «walk of shame», men det er detaljer.) Mesteparten av kvelden ser ikke morra di hva du holder på med, og selv om hun er i samme by, sitter du ikke hele kvelden og grubler på om ikke tiden har kommet for å flytte til Fredrikstad.

Kommer Facebook alltid bestå?

Jeg tror ikke noen trær vokser inn i himmelen. Ikke Facebook heller. Før eller senere kommer det noe bedre og kulere som vipper Facebook ned, som andre teknologier har gjort før.

Men hva? Folk har en tendens til å bruke noe som fungerer inntil noe nytt og vesentlig bedre kommer og erstatter det. Ikke før.

Eksempel 1: Salget av el-biler går ikke så veldig bra fordi de ikke er noe særlig bedre enn vanlige biler. De forurenser mindre, og du får kjøre i kollektivfelt. For de fleste er ikke dette «vesentlig bedre», så de alle fleste kjøper bensinbiler som før. Om el-bilene kunne kjøre Oslo-Hammerfest på en ladning, var musestille, så kulere ut OG kunne kjøre i kollektivfeltet, så hadde salget gått i taket.

Eksempel 2: DAB-radio. Du får bittelitt bedre lyd (noen ganger faktisk dårligere), og du får flere kanaler. For folk flest er ikke dette vesentlig bedre, bare litt bedre. Og det er vanligvis ikke grunn nok. Så salget går tregt.

Min påstand at det ikke finnes noen andre sosiale nettverk som er vesentlig bedre enn Facebook. Google+ begynner å ligne noe og kan på sikt bli en utfordrer. Derfor kommer folk til å bli på Facebook inntil noe vesentlig bedre kommer – eller at Facebook selv roter det til. Det kan nemlig skje: Om feeden min er full av spam og reklame, blir veien bort kort.

Men før det er et annet sted og gå, vil de aller fleste bli. Vi har blitt for vant til å se våre venners verden.

Tester Branch

Branch.com er et nettsted for diskusjoner som er lengre enn 140 tegn. Jeg tester med et spørsmål om VG i sosiale medier. Under her er diskusjonen «embedded» fra branch.com. Du logger deg inn med Twitter-kontoen din. Les mer om Branch på Techcrunch.


Legg oss til i interesselisten!!

I dag går denne (eller varianter av den) som en storm over Facebook. Har sett den fra minst fem forskjellige firmaer siste timene:

Facebook har gjort endringer i hvordan oppdateringer fra sider du liker synes i din newsfeed. Vil du være sikker på å få med deg nyheter fra oss ? Da kan du gjøre følgende:
1) Gå til siden vår.
2) Hold markøren over «Likt» knappen
3) Legg til siden i en interesseliste, eller lag en ny liste.

Her er det to ting å snakke om: 1) stemmer det? og 2) virker det?

For å ta det enkleste først: 2) Nei

Det er ikke tilfelle at du ser alt en side sier om du legger den til i interesseliste. Du kan med andre ord fint gi blaffen i om siden din kommer med dette rådet. Det stemmer ganske enkelt ikke.

Interesselister – hva er det?

Når du legger til en side eller en person (du kan nemlig legge personer til i interesselister også), samler du altså disse sidene i en liste. Det er et kjekt hjelpemiddel. Jeg har en drøss med slike lister på Facebook. De finnes i tre kategorier:

a) lister du har lagd selv som er private
b) lister du har lagd selv som er offentlige
c) lister som andre har lagd (altså b) og som du abonnerer på

En privat liste (a) kan være at du legger til bestevennene dine i en interesseliste og kaller den «toppfolk». Og legger den som en snarvei i venstremenyen. Dermed kan du med et klikk på «toppfolk» se hva de folkene du liker best har gjort den siste tiden – en fin funksjon. Du kan selvsagt lage en slik liste over firmaer du følger. Eller mange lister; en for skobutikkene, en for klesbutikkene, en for gadgetsbutikkene osv. Du finner sikkert en bra metode som funker for deg. Jeg har f. eks. en «toppfolk»-liste og en «norske medier» (der jeg har lagt til de fleste norske nettaviser – gir meg et kjapt overblikk over nyhetsbildet vha Facebook).

En åpen liste (b) er det samme, en interesseliste du har laget som andre kan abonnere på. Jeg har f eks. lagd «VG på Facebook» som samler alle sider VG har på Facebook (både aktive og avsluttede) i en liste. Den kan du abonnere på, og da vil innhold fra denne lista dukke opp i feeden din selv om du ikke har likt noen av sidene på lista.

Lister andre har lagd er da det samme som b) men at du abonnerer på dem. Jeg abonnerer på lister fra andre folk, som samler ting for meg. To eksempler er «Tech News» laget av Robert Scoble og «Trends and ideas» av Ole Petter Nyhaug. Roberts liste er en samling av teknologinyheter og han oppdaterer listen med nye kilder, eller fjerner evt. som ikke er bra lengre. Ditto med Ole Petters liste, der fokuset er trender og idéer, med innhold som passer innenfor dette temaet samlet av Ole Petter.

Hvordan ser det ut på Facebook?

Når det kommer nok nytt innhold i en interesseliste, får du en egen post i feeden din der et utvalg poster fra denne listen vises.

Les det en gang til: Et utvalg.

Se denne for eksempel. Det er fra en liste som heter «sosial på norsk» som viser innhold fra firmaer og personer (inkludert undertegnede) som jobber spesielt med sosiale medier.

Legg merke til at det bare er to av postene som synes. Se nederst på bildet: «See 6 more posts from PR-operatørene and Arte et Marte» Alle postene vises fortsatt ikke.

Med andre ord: Selv om du legger til et firma til en interesseliste vil du fortsatt ikke se alt de poster. For det første vil ikke Facebook vise poster fra interesselistene dine hele tiden. De kommer med ujevne mellomrom, basert på hva Facebook tror du er interessert i. For det andre vil ikke alle postene fra alle firmaene i en liste vises; bare to av dem.

Og da er vi like langt.

Så nei – det hjelper ikke å be folk legge til siden din i en interesseliste.

Det kan være et kjekt hjelpemiddel for folk for å organisere og effektivisere Facebookbruken sin, men det hjelper ikke sider som poster uengasjerende innhold til tilhengerne sine.

Så hva skal du gjøre da?

Da er vi ved problemstilling nr. 1 fra toppen av denne artikkelen: 1) Stemmer det?

Og til det er svaret ja. Facebook har endret algoritmen som avgjør hva du ser på forsiden av Facebook. Det er såpass omfattende at det får bli en senere bloggpost, men i korte trekk er det slik at Facebook har gjort det vanskeligere å komme i feeden til folk. Om du kanskje tenker at du ser alle oppdateringer fra alle venner du har og alle sider du liker, så nei – det gjør du ikke. Det er en «magisk» formel som heter «edgerank» som bestemmer hva du får se. Facebook prøver å gjøre deg mest mulig fornøyd med det som kommer på forsiden (eller feeden om du vil), og viser deg dermed det de tror du liker best. Det er hele 140 faktorer som spiller inn, og selve formelen er hemmelig. Men hovedtrekket er at du ser ting fra folk og sider du engasjerer deg i.

Så om du trykker på lenkene, trykker liker eller kommenterer hver gang en side legger ut noe, så viser Facebook deg denne sidens innhold oftere. Om du aldri trykker liker eller deler eller kommenterer, så ser du mindre av siden.

Det samme gjelder for vennene dine: De du klikker mest på ser du mer av.

Hvordan sørge for at tilhengerene ser alt en side legger ut

Det kan du faktisk ikke få til. Det beste rådet for sider for å få mest mulig synlighet er som alltid: lag bra ting. Legg ut interessant innhold. Engasjer folk. Lag fine ting. Gjør verden enklere eller mer spennende for kundene dine. Lag ting de gjerne vil dele med andre. Vær den beste butikken eller tjenesten eller nettsiden for akkurat dine kunder og lesere.

Da trenger du ikke bekymre deg for interesselister eller holde på med ulovlige «del og lik»-konkurranser for å bli sett.

Fransk undersøkelse: ingen innboksmeldinger ble vist på veggen

Etter ryktene om at private Facebookmeldinger ble lekket på veggen til brukerne, ble saken etterforsket av franske CNIL – som står for «The Commission nationale de l’informatique et des libertés».

CNIL er – i sine egne ord – ansvarlige for «…ensuring that information technology remains at the service of citizens, and does not jeopardize human identity or breach human rights, privacy or individual or public liberties.»

I følge TechCrunch har CNIL nå kommet frem til at ingen innboksmeldinger ble vist på brukernes vegger, men at en endring i visningen av tidligere veggmeldinger har forvirret brukerne:

“The way Facebook used to work before 2010 is not comparable to the way the social network works today. The user interface was different and ‘Wall-To-Wall’ messages were much less prominent. ‘Wall-To-Wall’ messages were therefore perceived as private by the users,” writes the CNIL in its conclusions.

The CNIL indicated as well that Facebook implemented some drastic privacy changes in the past that could have misled users. But with that investigation, the case now seems to be closed in France, the country in which the rumor started.

En forklaring på dette finner du i «Mysteriet med de “åpne” meldingene på veggen din». Der finner du også lenke til hvordan du skjuler tidligere wall-to-wall-meldinger.

Mysteriet med de «åpne» meldingene på veggen din

Den siste uken har en rekke medier skrevet om brukere som ser meldinger på veggen sin ikke var der før. Ganske tidlig gikk ryktet om at det var en feil på Facebook som gjorde at private meldinger som tidligere lå i innboksen din nå befant seg åpent på veggen din. Krise!

Mitt mening er at dette har kommet litt ut av proporsjoner. Det ligger ikke noen meldinger på veggen din som ikke bevisst har blitt skrevet på veggen din. Meldingene som nå dukker opp er ikke private fra innboksen, men gamle «wall-to-wall»-meldinger. Men det kan likevel hende du har lyst å se over meldingene fordi noen av dem kan være mer private enn du husker dem.

Sommeren 2007 fikk Facebook mange nye norske brukere, da de gikk fra 50 000 til rundt 600 000 brukere i Norge i løpet av noen få måneder. På denne tiden var utseendet til Facebook helt annerledes, med en såkalt «wall-to-wall»-funksjon. Når noen skrev en hilsen eller lenket til noe på veggen din, så svarte du på den andres vegg. Dette ble vist på Facebook som en samtale, selv om det egentlig var en rad med meldinger på hverandres vegger. Dette har gjort at vi kanskje ble litt mer private enn vi hadde tenkt over, og dermed ble det skrevet personlige ting i disse meldingene. Selv om de faktisk lå åpent på veggen for dem som orket å se etter.

Det er disse meldingene som nå dukker opp på veggen din, etter at Facebook etter sommerferien skiftet alle brukerne sine over til det nye «timeline»-formatet.

VG Nett (hvor jeg jobber som ansvarlig for sosiale medier) hadde en lengre sak om dette for noen dager siden og de «mystiske» meldingene diskuteres heftig på Twitter og Facebook.

Men mange brukere er ikke enige…

En rekke brukere er derimot ikke enige i at dette er «wall-to-wall»-meldinger. Aftenposten skriver i dag at «brukerne tror ikke på Facebook», og gjengir klager fra brukere som mener de har sett private meldinger på veggen sin.

Jeg har fått en haug med meldinger på Facebook, både åpne og private, etter saken i VG. Ditto på Twitter. Kommentarfeltet på saken på VG Nett er full av folk som sier de VET at private meldinger nå ligger på veggen. Jeg har også fått en haug med e-poster – og blitt ringt opp.

Det ble litt tungvint å gå gjennom alt sammen for alle jeg snakker med. Så derfor denne bloggposten om hva som skal til før man påstå at det eventuelt er «bevist» et det har skjedd en feil.

Agenda

Først to viktige avklaringer:

1) Jeg tviler ikke et sekund på at det kan stå ting på veggen din som du ved en gjennomgang finner ut egentlig ikke burde stått der.

Slik er det vel med alt her i verden? Etterpåklokskapens lys er skarpt og fint! Mye av det man før har gjort med viten og vilje kan se direkte pinlig ut i ettertid. Les gjennom kjærlighetsbrev du skrev som 15-åring eller SMSer du sendte i en helt annen fase i livet ditt, og du får sikkert bruk for en pute å holde foran fjeset. Det jeg prøver å si er at selv om det som ligger på veggen din er der «med vilje», så er det helt ok å tenke at det ble vel privat – og dermed slå av at vennene dine på Facebook kan se det. Hvordan du gjør det, finner du i saken på VG Nett.

Jeg gikk gjennom flere hundre meldinger på min egen vegg, og ble veldig overrasket over hvor private mange var. Jeg tror «wall-to-wall»-funksjonen (som også er forklart i saken på VG Nett) fikk oss til å glemme at vi faktisk var på veggen. Det var en rar måte å ha en samtale på, og jeg er ikke overrasket over at Facebook har fjernet denne funksjonaliteten.

Men – alle meldingene på min vegg var «wall-to-wall»-meldinger. Og når jeg har gått gjennom venners vegger på samme måte, har vi heller ikke funnet noen private meldinger. Faktisk er det ingen brukere eller journalister noen steder som har kunnet bevise at dette er en feil på Facebook.

2) Jeg har ingen agenda for å forsvare Facebook.

Ja, jeg jobber med sosiale medier – og dermed Facebook – hver eneste dag, mange timer om dagen. Det betyr ikke at jeg har noe behov for å forsvare alt Facebook driver med. Tvert i mot. Jeg synes Facebook regelrett stinker på håndteringen av hvordan mange norske (og utenlandske) bedrifter misbruker Promotion Guidelines, og jeg er overbeist om at Facebooks representanter i Norden mer en én gang har tenkt at nå får han der Solstad roe seg ned litt. Likeså syns jeg mobilappen deres var helt tragisk dårlig inntil den kom i ny versjon for noen uker siden, og måten de tildeles søpler til feeden med for mange sponsede oppdateringer er jeg veldig kritisk til.

Altså – har Facebook gjort en feil, er det supert om noen kan vise hva dette er, og få det fikset.

«Bevis»

I kommentarfeltet på VG er det minst 50 personer som sier at «de vet» at meldinger som var private før, nå ligger på veggen. Dette fungerer bra som overbevisning for deg selv, men for at det skal kunne gjøres noe med det, må det dessverre være litt høyere krav til bevis enn at «du vet». Om du derimot kan finne håndfaste bevis for at dette skjer, har vi plutselig en bra sak.

Så hvordan kan du eventuelt bevise at meldinger som lå innboksen din, nå ligger på veggen?

En metode kan være at du kan vise fra et skjermbilde som har tatt tidligere av innboksen din. Og vise et nytt skjermbilde fra disse dager der samme melding(er) ligger på veggen din. Nå vil du kanskje innvende «hvorfor skulle noen ha tatt skjermbilder av innboksen sin?» Vel, sikkert ikke mange. Jeg har gjort det mange ganger, særlig om jeg har fått spesielt fine meldinger som jeg vil ha «for alltid». Og det er gjerne de mest private meldingene. Så om noen av disse havnet på veggen min, ville jeg lett kunne bevise at de har gått fra å være private til å være offentlige.

En annen metode er dette: Da Facebook var i sine barndomsår – fra 2007 til rundt 2010 – fikk de fleste av oss e-post fra Facebook hver gang noen sendte deg en melding eller skrev på veggen din.

Her er et eksempel starten på en slik e-post fra Facebook, sendt til meg i januar 2008. Her har Nina sendt meg en privat melding til innboksen min:

Om jeg klikker på lenken i denne eposten, kommer jeg rett på akkurat denne meldingen i innboksen min på Facebook. Altså kan jeg bevise at dette var en melding i innboksen min, ikke en veggpost. Om denne meldingen nå plutselig skulle ligget åpent på veggen min, kan jeg altså bevise at denne meldingen FØR lå i innboksen min, og at den NÅ ligger på veggen min (ved å ta et bilde av den der).

Dette er et bevis. At «jeg vet jeg skrev dette på chatten i forrige uke, og nå ligger det på veggen min» er IKKE et bevis.

Med andre ord: Finner du en melding på veggen som har en dato i 2007 eller 2008, kan du søke i eposten din, og se om vedkommende melding var en melding eller noe som noen postet på veggen din. Om vennen din skrev «Hvordan gikk det med daten i Berlin?» så kan du søke i eposten etter «daten i Berlin».

Her er et eksempel på hvordan en slik e-post så ut, også dette fra min egen Facebook i 2008. Her har Trude skrevet noe på veggen min:

Manglende bevis

Så kan det selvsagt være feil på Facebook som du ikke klarer å bevise. Facebook er «bare» kode og ting kan gå galt der som alle andre steder. Det kan skje at feil oppstår som ikke skulle oppstått, det finnes det mange eksempler på. Det kan teoretisk skje at det du skrev på den private chat’en dukker opp på veggen din. Men jeg tviler.

Og grunnen til at jeg tviler er ikke at jeg har en naiv tiltro til Facebook. Men siden denne saken dukket opp i franske medier for rundt en uke siden, har ikke en eneste bruker kunnet bevise at meldinger har flyttet seg fra innboksen til veggen. Ikke en eneste. Det er ikke bare noe Facebook påstår, men hva alle store nyhetssteder som skriver om sosiale medier kan rapportere. Hvis det virkelig var en så alvorlig feil på Facebook – som rammer millioner av brukere – ville det ikke være noe problem å finne noen håndfaste bevis ala de jeg har beskrevet over som kan bevise at feilen har oppstått. Det har ennå ikke skjedd.

Derfor vil jeg fortsatt si at du kan ta det med ro: dine private meldinger fra innboksen ligger ikke ute på veggen.

Men det er kanskje lurt å sjekke fra tid til annen hva som ligger der, i tilfelle det ting du tidligere syns var ok å ha der, nå IKKE er ok å ha der.

Hvis du vil ha bort alle disse meldingene som folk tidligere har skrevet på veggen din, finner du en fin oppskrift på dinside.no.

Men finner du derimot noe…

Om du derimot faktisk HAR et bevis på det motsatte, kontakt meg gjerne! Da er det en sak, og jeg vil gjerne snakke med deg!

Du finner epost/mobil etc. under bildet mitt oppe til høyre. Eller kontakt meg på Twitter:

Har du noen andre måter å bevise en eventuell feil på Facebook, så skriv gjerne i kommentarfeltet eller kontakt meg.

Ny jobb: Ansvarlig for leserinvolvering og sosiale medier i VG

Etter sommerferien begynner jeg i ny jobb som ansvarlig for leserinvolvering og sosiale medier i VG. Jeg gleder meg!

Digitalredaktør Espen Egil Hansen sa følgende om stillingen min til Kampanje:

Dette blir en viktig stilling. Solstad skal være pådriver for å gjøre VGs journalistikk mer kommuniserende og han skal være en pådriver for å få i gang flere prosjekter som Haikesentralen og Vaksinesentralen. Han skal jobbe med dette strategisk og han skal jobbe med at VGs journalistikk er til stede i sosiale medier.

Naturlig nok blir ikke dette det siste du hører om denne stillingen og jobben jeg skal gjøre i VG. Jeg kommer til å spørre mye – og ta dere med på det som skal bli Norges beste på sosiale medier!

Mange leste at jeg sluttet i Carat for bare en uke siden. Det har skjedd mye på en uke, og jeg skal skrive mer om det senere.

Men vil si tuuuuuusen takk til alle som har delt på Facebook, tipset venner og kollegaer, twitret og retweetet – og ikke minst snakket med meg den siste uken. Sosiale medier og fine mennesker på sitt beste. Jeg er utrolig takknemlig.

Jeg slutter i Carat

Fra og med 1. juli 2012 er jeg ikke lengre ansatt i Carat Norge. Jeg begynte i Carat for to år siden, etter å ha jobbet som redaktør i NRKbeta.no i tre år fra oppstarten i 2007 til mai 2010.

Jeg hadde lyst til å jobbe med sosiale medier i en kommersiell sammenheng og det har jeg gjort til gangs i jobben som kommunikasjonsrådgiver i Carat.

Hva har jeg gjort?

Jobben min har bestått av fem hovedområder: Strategi, innhold, utførelse, kurs og annen rådgiving. Jeg skrev en egen artikkel om det for en stund siden der jeg går gjennom hva jeg typisk kan gjøre for deg innen sosiale medier.

De siste to årene har jeg jobbet med mange av de aller flinkeste innen sosiale medier i Norge. Dette er kunder jeg har jobbet med på større prosjekter og/eller over lengre tid:

Aschehoug, Birkebeineren, Dyreparken, Eniro, Friele, Gresvig, Lego, Monter, NetCom, NKI, NRK, NSB, NTNU, Peppes Pizza, Voice og Viasat.

I tillegg kommer en rekke kunder hvor jeg har hatt mindre oppdrag og jobber, enten i Carat eller gjennom søsterfirmaene våre iProspect, Isobar og DIST Creative.

Hva er et mediebyrå egentlig?

Et mediebyrå tar seg av plassering av annonsering i alle medier for sine kunder, samt rådgiving og strategi i forbindelse med dette. Mediebyrået lager en ofte en kommunikasjonsstrategi for kunden ut fra de utfordringer og problemstillinger som kunden har. Noen kunder har alt en kommunikasjonsstrategi, andre får den laget fra bunnen av mediebyåret.

Det lages medieplaner med spesifisering av hvilke medier som skal løse hva, med planer for tv, kino, utendørs, DM, print, nett, radio, søk og sosiale medier. Det beste resulatet får man når en kunde har en klar forretningsstrategi, reklamebyrået en god ide for kommunikasjonen og mediebyrået en kommunikasjonsstrategi og plan for å ta disse ut. Og alle tre samarbeider med det mål at kunden skal lykkes best mulig. Da rocker det.

Så hvorfor slutter jeg?

Jeg har ikke fått jobbe nok med de tingene jeg er flinkest til, og det har vært vanskelig å få nok inntjening på det jeg gjør. I sum har derfor Carat og jeg blitt enig om at arbeidsforholdet opphører.

De største kundene har egne team
De største kundene av Carat har egne team som jobber med sosiale medier. Det gjelder f eks NetCom som har vunnet flere priser for sine satsinger i sosiale medier, og NSB som hver dag svarer på hundrevis av henvendelser på Twitter og Facebook. Det samme skjer for flere av de andre kundene jeg har hatt store prosjekter for; de ser viktigheten av å ha dette «i huset» og ansetter egne folk. Dermed forsvinner mine største muligheter for å tjene penger for Carat.

Strategi vs utførelse
Jeg har jobbet med reklamefilm i NRKs markedsavdeling i 8 år, og skrev nesten 1 000 artikler som redaktør på NRKbeta. I Carat har jeg jobbet mer med strategi og de lange linjene. Det har vært veldig lærerikt, spesielt det å jobbe sammen med de største kundene våre, og når vi har vært med på store pitcher for å vinne nye kunder.

Hvordan skape engasjement på sosiale medier

For noen kunder har jeg jobbet direkte med sosiale medier, og det har vært en stor suksess. Senere vil jeg vise resultater av disse prosjektene her på nettsiden. Jeg savner å jobbe mer konkret med sosiale medier: detaljene, timingen, fingerfølelsen. Hvordan det skal være i praksis fra time til time rett og slett – og å følge sosiale medier hele veien fra strategi via planer til dialog.

Min drøm er å jobbe i team der det tenkes strategisk, hvor idéene sitter løst og hvor det er høy vilje til gjennomføring – fra unnfangelse til ferdigstilling. Et sted der jeg ser direkte hvordan sosiale medier får betydning for bedriften, produktet og menneskene som jobber med det.

Hva nå?

Jeg har min siste arbeidsdag hos Carat i løpet av juni, men kommer til å jobbe med noen store prosjekter for kunder i sommer. Så er det sommerferie og rett og slett det å finne meg en ny jobb. Kanskje det er hos deg/dere? Jeg er åpen for alle forslag!

Mobil: 97 11 12 13
e-post: oyvind.solstad@gmail.com
Facebook: på facebook.com/oyvindsolstad
Twitter: @osol

Øyvind is one of the smartest web-heads I’ve ever worked with, and fullfills his objectives with vision and self-determination. – Sindre Østgård, nettsjef nrk.no

CVen min finner du på LinkedIn. Den blir oppdatert i løpet av formiddagen.

Media siste året

Her er endel artikler hvor jeg har uttalt meg om sosiale medier det siste året:

Nordlys, mai 2012: Nordmenn sniker på nett
Aftenposten, april 2012: Kony-kampanje floppet verden over
Kampanje, april 2012: – Kan bli en sterkere annonsekanal
NRK Lydverket, mars 2012: Lady Gaga – 170 millioner på Twitter
Kampanje, mars 2012: – Facebook blir like vanlig som mail
NA24, mars 2012: Stadig flere gjemmer seg på Facebook
Vårt Land, mars 2012: Fjesbok bremser festen
Bergens Tidende, februar 2012: Se opp for hissig FB-virus!
Dagens Næringsliv, februar 2012: Øyvind Solstad i Carat har testet Path i ett år
Kampanje, januar 2012: Lager partiprogram med Twitter
Kampanje, januar 2012: Mette-Marit inntar Twitter
Aftenposten, januar 2012: Twitter er for demokratiet, ikke eliten
VG, januar 2012: Mener Twitter gjør Mette-Marit mindre folkelig
VG, januar 2012: FBI lager spionapp for sosiale nettverk
Aftenposten, februar 2012: Virusprogrammer tar ikke Facebook-virus
VG, desember 2011: Anbefaler skjermstopp for barn etter 19.30
NRK Dagsrevyen, oktober 2011: Apple etter Steve Jobs
Aftenposten, sepetember 2011: På tide å trykke DELETE
VG, juli 2011: Landesorg i sosiale medier
VG, juli 2011: Slik ser du film på reisefot
Aftenposten, juni 2011: Biologi stopper Facebook
Aftenposten, juni 2011: Slik skal Google ta Facebook

Har du skikkelige passord?

I går fikk jeg et glimrende eksempel på hvorfor du ALDRI skal ha samme passord på to steder. Aldri. Min epostadresse var blant de som ble hacket fra LinkedIn. Så jeg byttet passord der umiddelbart. Noen timer senere ble den gmailkontoen som jeg bruker på LinkedIn forsøkt brutt inn i, og dermed ble den midlertidig stengt i noen timer (av Google). De andre gmailkontoene jeg har funket fint. Hadde jeg hatt samme passord begge steder hadde hackerne hatt tilgang til den viktigste epostkontoen min.

Noen tips

1) Ha ALDRI samme passord flere steder. Ikke to like engang.

2) Ikke ha et fast mønster heller. F. eks. ikke ha «linkedin24» som passord på LinkedIn og «facebook24» på Facebook. Og når du blir bedt om å finne et nytt passord på jobben, ikke legg på et nytt siffer på det du hadde fra før, f. eks. «bamse23» til «bamse24». Det er fyfy!!!

3) Bytt passord regelmessig på tjenestene du bruker, minst et par ganger i året.

4) Velg mer avanserte passord enn bare ord + tall. Bruk både store og små bokstaver og tall og spesialtegn. «underground11» er et elendig passord, mens «26UnderGang26&UG» er et veldig bra.

Jammen, det blir vanskelig å huske? Ikke om det er en slags logikk i det for deg, og hvor mange passord har du egentlig? Alternativet er IKKE å foretrekke: identitetstyveri.

Sørg hvertfall for å ha et skikkelig passord på de viktigste tjenestene; mailen din, de sosiale nettverkene og de nettbutikkene der du har lagt igjen kredittkortet.

Oppdatering:
Christopher foreslår denne fra XKCD. Og ja, det er veldig smart. Fire norske ord etter hverandre gir veldig bra sikkerhet, særlig om et av dem er et ord som ikke finnes i ordlister…

Og Barbro tipser om denne fra Google – der du godkjenner PCen eller mobilen din for 30 dager av gangen. Da vil du ikke kunne logge deg inn fra andre maskiner!

Kom gjerne med flere tips!