Beregnet lesetid: 12 minutter

De siste ukene har flere profilerte nyhetsfolk i USA fått fyken fordi de har kommet med egne, subjektive meninger. CNNs Octavia Nasr måtte gå pga. en Twitter-melding om Hizbollah. Helen Thomas som har dekket hver eneste president i USA fra Eisenhower til Obama, måtte gå fordi hun kom med egne meninger om Israel.

Mange bedrifter har strenge regler for hva de ansatte kan mene i det offentlige. Sosiale nettverk gjør dette enda mer aktuelt siden det er så enkelt å spre meningen din til mange mennesker raskt.

Så er spørsmålet: Hvordan skal vi håndtere dette?

Er det slik at vi i et moderne demokrati ikke skal få lov til å mene hva vi vil av hensyn til arbeidsgiveren vår?

Jeg synes det i enkelte tilfeller har gått for langt i pålegging av regler og forbud mot ytringer.

I to eksemplene fra toppen så forstår jeg hvorfor CNN og UPI må gjøre noe i forhold til de to journalistene det gjelder. Dette er brennbart materiale og det er viktig for de som skal rapportere nyheter at partene i en konflikt ikke oppfatter dem som partiske.

På den annen side så HAR alle journalister en mening om det de dekker. Er det da ikke bedre om vi faktisk vet hva vedkommende mener om et tema, enn at det skjules bak et skinn av objektivitet?

Dessuten: Må man ikke kunne forvente at en profesjonell journalist skal kunne dekke en sak like objektivt om vedkommende er tilhenger av ene parten eller ikke?

Michael Arrington i TechCrunch skrev følgende i artikkelen “We Need More Opinion In News, Not Less”:

I think journalists should have the right to express their opinions on the topics they cover. More importantly, I think readers have a right to know what those opinions are. Frankly, I’d like to know sooner rather than later just how insane some of these people at CNN and Fox News are. To stop them from giving me that information is just another way to lie to me.I think journalists should have the right to express their opinions on the topics they cover.

More importantly, I think readers have a right to know what those opinions are. Frankly, I’d like to know sooner rather than later just how insane some of these people at CNN and Fox News are. To stop them from giving me that information is just another way to lie to me.

Er det ikke riktigere å flagge hva du faktisk mener, så kan de som mottar meningene dine selv bedømme hvorvidt du er objektiv nok?

David Weinberger har uttrykket “Transparency is the new objectivity” som han forklarer i en bloggpost:

In fact, transparency subsumes objectivity. Anyone who claims objectivity should be willing to back that assertion up by letting us look at sources, disagreements, and the personal assumptions and values supposedly bracketed out of the report.

Objectivity without transparency increasingly will look like arrogance. And then foolishness. Why should we trust what one person — with the best of intentions — insists is true when we instead could have a web of evidence, ideas, and argument?

Avisene og nyhetsnettstedene bør stole på journalistene sine: Stole på at de gjør jobben så godt som mulig. Stole på at de kan være objektive når de rapporterer selv om de har en mening om en sak. Og stole på at publikum selv kan ta en vurdering om hvorvidt det de leser er objektivt nok for dem.

Hva med oss andre?

Det samme prinsippet burde gjelde alle oss andre. Som jeg skrev lengre opp: Er det slik at vi i et moderne demokrati ikke skal få lov til å mene hva vi vil av hensyn til arbeidsgiveren vår?

Og la meg være veldig klar på dette: Jeg mener IKKE at hvem som helst i en bedrift skal få si hva som helst om hvilket som helst tema uten at det får konsekvenser.

Men i stedet for masse regler som må oppdateres og håndheves, bruk sunn fornuft. Bruk Kardemommeloven.

Jeg jobber i Carat og det ville være akkurat like dumt om jeg satt på en cafe i Oslo Sentrum og snakket om en klient med kollega Petter som om jeg skrev det samme på Facebook- eller Twitter-kontoen min.

Lars Wallmark i TeliaSonera blir spurt hvordan de forholder seg til hva de ansatte sier om firmaet i sosiale medier. Svaret er enkelt:

Det går ju inte att styra. Men det är ungefär som när du sitter på en middag. Då är det självklart att du inte pratar om företagshemligheter. Det där regleras övergripande i anställningsavtalet.

Bedriftsledere må skjønne at folk snakker om jobben sin – hjemme, blant venner, ute. Det må de også kunne gjøre på de nye stedene de “oppholder seg”; på Facebook, Twitter og andre sosiale nettverk. Spørsmålet er bare hvordan. Da mener jeg det er bedre at ledelsen gir de ansatte bra ting å snakke om, enn å forby dem å snakke.

Spotify har visstnok en enkel regel for de ansatte i sosiale medier: “Don’t give away the farm”. Ikke gi bort hemmelighetene våre, men ellers – kjør på!

Gi de ansatte opplæring i sosiale medier, la dem få bruke det i arbeidstiden (innenfor rimelighetens grenser), og oppfordre til å hjelpe til i samtalene om firmaet og produktene/tjenestene som firmaet har.

Tenk på dette: Det finnes milliarder av nettsider, det pøses ut lyd og bilde – YouTube får 24 timer video inn hvert eneste minutt. Hva er da best for bedriften: En stemme (informasjonssjefen) eller mange? Hvordan skal akkurat ditt firma komme opp til toppen av flommen av informasjon?

Bilde av Brian Jeffery Beggerly – med en Creative Commons-lisens.

Det er et retorisk spørsmål, så klart. Firmaet blir langt mer synlig om alle ansatte er der ute sammen.

Det betyr også at de ansatte må få kunne snakke om saker som opptar dem uten at det skal få fatale følger for dem – igjen – innenfor rimelighetens grenser.

—-

(Denne artikkelen lå opprinnelig på oyvindsolstad.com men er flyttet hit til mine norske nettsider. Dermed mister den 3 kommentarer som den hadde. De har jeg derfor lagt inn i selve teksten fordi de var bra kommentarer med mer info.)

Kommentar fra Magne:

Spør du meg så har den smått absurde “objektivitetsnormen” i pressen en like stor del av skylda for at den trykte pressen har hatt så stor nedgang de siste åra som konkurransen med digitale media har det;

eller rettere sagt: de to tingene henger sammen. i digitale media har det nettopp vært de tydelige (og mangfoldige) ståstedene som har vært framtredende, og det har vært her folk (og organisasjoner) har kunnet ytre seg meningsfylt i det stadig mer “polysentriske” samfunnet.

vi ser for eksempel at de meningsbærende avisene (i Norge) ikke har gått nevneverdig tilbake de siste fem-ti åra – snarere tvert imot.

mange tidligere partiaviser (eller med andre ideologiske føringer) med tydelig ståsted, har blitt mer og mer “objektive”, formodentlig for å tiltrekke seg eller holde på annonsører – og har tapt på dette.

(en liten subtekst: jeg har ikke veldig tro på teknologi som samfunnsendrende faktorer, derimot mener jeg ny teknologi i mange tilfeller svarer på underliggende endringer i samfunnsstrukturen og behov for forskjellige kommunikative handlinger.)

Kommentar fra Vidar:

For media blir det et ekstra paradoks fordi de skal være forkjempere for åpenhet. Men sine egne knebler de, med til dels veldig strenge regler for hva man får ytre seg om.

Sanchez er siste som ble sparket. Greit at han kalte konkurrenten for løgnere, men det øyeblikk han kom med fjollete kommentar som ble tolket som at jøder ledet hans eget selskap, da var det fyken. Han fikk altså lov å mene noe, så lenge det ikke var om CNN?

Kommentar fra Nina:

Godt poeng, at arbeidsgiveren ikke skal styre meningene våre og det vi prater om i sosiale settinger. Jeg har ikke inntrykk av at det skjer ofte, ikke i Norge, men det er et veldig bra utgangspunkt å diskutere premisser for bruk av sosiale medier på jobben.

(Det de fleste lurer tlsynelatende på HVA de skal bruke sosiale medier til og en del nybegynnere vil gjerne ha regler å forholde seg til så de ikke trør feil.)

Jeg kan se stor forskjell på behov for kjøreregler for journalister og andre arbeidstakere, det er også stor forskjell på nyhetsjournalister og andre journalister. Jeg synes kommmunikasjonsrådgiver Bente Kalsnes sier noe smart om denne differensieringen i en kommentar på en bloggpost om journalister på sosiale medier: hun tror det kommer til oppstå forskjellige kjøreregler for forskjellige slags journalister.

De som jobber med nyheter har en sterk tradisjon bak seg for å formidle nyheter, ikke egne meninger. I en annen tid var nok det viktigere, for å bygge troverdighet og for å skape et skille mellom journalister og politikere og andre makthavere. Det er lett å forstå hvorfor det virker helt bak mål for mange i avisbransjen at nyhetsfolk skal begynne å mene i andre medier, det ligner for mye på å banne i kjerka. Medieutviklingen har gått veldig fort i begynnelsen av dette årtusenet.

Det som må redefineres er journalistens integritet. Den kan ikke baseres på objektivitet lenger. Journalister og redaktører må bli med på utviklingen og forme den nye tiden. Oppsigelse av dem som ikke følger de gamle spillereglene blir i beste fall gode eksemepler på hvordan man IKKE bør gjøre det.

 
Tagged with: