Hvorfor jeg løper

Categories personlig

I går løp jeg 10 km – «Ti for Grete» – i Oslo Maraton. Det gikk ok, jeg rakk ikke tiden jeg hadde som mål. Men jeg kom i mål. Underveis tenkte jeg på noe som jeg ofte tenker på når jeg løper: hvorfor?

Så derfor – dette er noen tanker en søndag morgen om hvorfor jeg løper.

Løper ved elva. Foto: Øyvind Solstad
Løper ved elva. Foto: Øyvind Solstad

Jeg har alltid likt og se på at mennesker løper. Jeg tenker ikke så mye over det når jeg IKKE ser mennesker løper. Jeg planlegger for eksempel ikke at jeg skal sitte og se på maraton eller 10 000 meteren under OL, men når jeg skrur på, så blir jeg som oftest sittende og se på de menneskene som løper. Og løper.

Det er noe «ur» over mennesker som løper. Kanskje er det fordi det er en av enkleste måtene du kan bruke kroppen din, bare øke farten og forandre fra «gange» til «løping», så er du i gang.

Kanskje er det fordi jeg lett kan se for meg alle mennesker noensinne som har løpt for å redde seg selv eller noen de er glade i: komme seg vekk fra et sultent rovdyr, unna et ras, i sikkerhet fra en bølge, unna andre mennesker som angriper deg, vekk fra fare. Da løper du. Uansett hva du tenker om løping så vil du sette i gang med det om du plutselig blir utsatt for fare – du må vekk, du løper.

Men jeg løper ikke pga. fare. Jeg løper fordi jeg blir glad av det.

Men ikke til og begynne med… Jeg må ærlig innrømme at jeg ofte ikke gidder engang! Jeg synes dørstokkmila er lang noen ganger, særlig om vinteren. Og jeg løper mindre enn den lille stemmen i hodet sier jeg burde løpe. Så om du fikk det inntrykket at jeg løper veldig ofte så stemmer det ikke. Kanskje en til to ganger i uka i snitt, selv om målet er tre til fire ganger. Målet når jeg bare når jeg er på mitt beste; når motivasjonen er på topp. Typisk skjer det i april/mai, og i september/oktober – de månedene i året der det er finest og løpe: ikke snø, ikke kokvarmt, ikke for mørkt og ikke pøsregn.

Altså – jeg blir glad av å løpe. På mitt beste så blir jeg glad allerede i den lille skråningen ned fra ytterdøra, da svinger jeg rundt på enden og setter kursen mot «løypa» mi. Det hender til og med at jeg blir glad av å ta på tights og jakke og sko, av å finne fra spillelista på telefonen og starte Runkeeper.

Men som oftest så strever jeg litt. Jeg somler med å komme meg ut, jeg har unnskyldninger og kikker 12 ganger på været osv.

Og det er der det mest fascinerende ved løping ligger.

I går kom jeg ned til Rådhusplassen ca. to timer før starten min skulle gå. Jeg sto ved innspurten og så på at de første puljene i maraton og halvmaraton kom mot mål. Som alltid er det sykt imponerende og se de aller beste: de løper en maraton ned mot 2 timer og 10 minutter, nesten dobbelt så raskt som jeg har løpt en halvmaraton (persen min er 2,03 – som ikke er spesielt raskt – verdensrekorden er på 58,23 og Ingrid Kristiansen har løpt halvmaraton på 1,08,31.) De beste løperne løper da en km på ned mot 3 minutter! Og da en 100 meter på 18 sekunder. Det er ikke fort i forhold til verdensrekorden til Bolt (på 9,58), men så er det til gjengjeld. 420 100-metere etter hverandre, alle på 18 sekunder.

De som løper raskest «flyr» avgårde. De har steg vi andre bare kan drømme om, de har en teknikk som flytter de fremover med minst mulig energi – og de er 100 % fokuserte.

Og alle de andre? Når du står og ser på folk komme i mål etter 21 eller 42 km så ser du hva det handler om: hver enkelt sin kamp med seg selv. Klarer jeg og løpe fortere? Klarer jeg å holde denne farten? Holder kneet helt inn? Klistrer halsen seg igjen? Klarer jeg ignorere smerten i lårene?

I boka «What I talk about when I talk about running» skriver forfatteren Haruki Murakami i forordet:

«Pain is enevitable. Suffering is optional. Say you’re running and you start to think, Man this hurts, I can’t take this anymore. The hurt part is an unavoidable reality, but whether or not you can stand any more is up the runnner himself. This pretty much sums up the most important aspect of marathon running.»

Nettopp. Når du ser folk komme mot mål så vises det aller best, denne kampen om de skal klare det mer eller ikke.

Og sånn er det for meg. Både det og komme seg ut løpe – og det å løpe – er en kamp. En kamp jeg skal vinne, og som jeg noen ganger vinner. Det er en fantastisk følelse og gjør meg til en bedre utgave av meg selv.

Derfor løper jeg.

PS. Og når jeg sitter hjemme etterpå, nydusjet og med ny energi (les: mat) i kroppen – og kjenner dopaminet i kroppen – så skjønner jeg at kroppen er enig: dette var bra.

The Oatmeal - running

PS 2. Om du vil lese en mye morsommere og bedre versjon, les The Oatmeals fantastiske begrunnelse: Demons are forgotten, Krakens are slain and Blerches are silenced.

Facebook Comments
Ansvarlig sosiale medier i VG. Tidligere redaktør i NRKbeta.no. Fra september Global social media manager i Hurtigruten. Bor i Oslo ved skogen.