> [!info] > kategori: [[startside]] ➔ [[verden]] ➔ [[tidligere bloggposter]] > forrige: [[Det blir brann om natta]] > neste: **For noen dager siden fikk jeg den triste nyheten om at Berit, som gikk i klassen min i ni år, har gått bort.** ![[halo over fjell.webp]] Sist jeg snakket med Berit var på Andenes for flere år siden. Vi var på fest sammen og ble sittende og snakke om «life, the universe and everything», som Douglas Adams så fint sier det. Vi snakket om de harde og vanskelige tingene i livet, de som absolutt ikke går sånn som man hadde tenkt seg. Rundt oss skålet og drakk folk, og var i godt humør. Vi skålet og drakk vi to også, men det var et alvor der. Sykdom, strev med forhold, livet, penger. Og ikke minst hvordan man tenker når bølgene treffer. Kantrer du? Snurrer du deg opp igjen? Det var en veldig fin samtale. Vi gikk på skole sammen fra 1. klasse. Seks år på barneskolen og tre år på ungdomsskolen. Et av prosjektene vi jobbet sammen på, var i åttende klasse, og handlet om andre verdenskrig. Klassen skulle ta for seg forskjellige sider av 2. verdenskrig, og lage en presentasjon i løpet av en uke. Berit og jeg gravde oss ned i støvete bøker om nazister og skyttergraver, tanks og motstandsfolk. Vi leste om store slag, små trefninger, menn på synkende vrak og gråtende koner. Vi hadde ikke den mest strukturerte måten og jobbe på; mye store diskusjoner, lite skriving. Såpass lite at læreren vår, som også heter Berit, flere ganger bemerket at det var «lite framgang». På et tidspunkt måtte vi flytte oss utenfor klasserommet, for ro skulle det være – som var forholdsvis inkompatibelt med vår form. Jeg har bare møtt Berit fire-fem ganger siden vi gikk ut av videregående. Alltid har vi hatt samtaler om viktige ting, ting som betyr noe. Berit var en sjelden blanding av alvorlighet og stor glede. Den gangen i åttende klasse, skravlet vi oss gjennom en uke med forberedelser til fremføringen av prosjektet. --- Vi holdt presentasjonen sammen, og som det heter: «naila det». Jeg tror det er første gangen i mitt liv jeg har opplevd å fortelle en historie, og se at mange mennesker faktisk fulgte med. Der sto vi sammen, med masse notater foran oss – og fortalte som om vi hadde vært i krigen selv. Jeg tror det ble bra fordi Berit var Berit, og jeg var meg, og vi la oss selv i det med alt vi hadde. Sånne ting får du kun til, når du er med noen som det klikker med. Som du stoler på. Det ble et definerende øyeblikk i livet, selv om jeg ikke skjønte det da – og heller ikke før mange, mange år senere. --- Sånn ble det de gangene våre spor krysset: masse moro, mer lyd enn godt er, bryning av tanker, deling av historier. Som snodde seg sammen og ble noe som var bedre enn hver for seg. Noen mennesker setter evige spor på deg, selv om du seiler sammen bare deler av leia. Berit – du satte spor. Det er så utrolig trist at du ikke skal fortsette å bety noe for dem du hadde rundt deg ofte – og sjelden. Mine varmeste tanker til familie og venner. Hvil i fred, Berit. --- > [!summary] publisert: 25. september 2020 tidligere url: https://oyvindsolstad.no/2020/09/25/seile-sammen/